Fargerik pause i kvardagen

Ramla innom Tante Bruun i Ålesund by ... litt av en kafe`!

 Det var sko, klær til store og små, møbler og gode saker i skjønn forening i spennende omgivelser.

En gammel bygård i typisk Jugend stil, høgt under tak med elegent Ejffinger tapet fra Nederland på veggene, gamle møbler malt i freshe farger til både bruk og til salgs og med dype vindusposter fylt av spennende pyntegjenstander midt i et moderne kjøpesenter...  

Rett og slett fantastisk! Helt genialt!!   

Vi hadde vandret ute i øsende pøsende regn meg og Mrte og avsluttet vindusshoppingen med en deilig lunch hos tante Bruun.

Man glemmer liksom tid og sted når man er i trivelige omgivelser. Vi smilte og lo fra vi kom til vi gikk- man kan jo ikke være annet enn glad og lykkelig over glade farger og god kreativitet og skikkelig godt selskap av venninnen sin!

… og lunchen var en deilig omelett til meg og pastasalat til Mrte servert på morsomme fargerike fat ;)

Gjenforening ....

Har lagt fram klær, smykker, sminkesaker m.m og har en liten pause i koffertpakkingen. I morgen tidlig går flyet og destinasjon er gjenforening med gjengen fra folkehøgskolen.

Gleder meg til å møte de som prioriterer å komme på treffet og ikke minst til vårt eget "kulltreff" på byens Egonrestaurant. Vi var nesten 100 elever som bodde på internat - med gutte og jentefløy, det var tider det!!

Tenk at det har gått 30 år.... æ e jo ikke en dag gamlar enn den gangen!!

Det knyttes mange minner til året på folkehøgskolen.. Jeg har bare gode minner.  Det er iallfall de jeg husker best  - mange artige minner og så var det så mye spennende som skjedde på et kort intensivt år.
Så mange unge mennesker samlet i et eget tett samfunn og man vil helst være sammen på livstid.... men så går tiden, og den gang hadde vi verken mobil eller FB... og dager blir til år og...... vel tiden renner ut i sand....


Undrer meg på om noen av de andre rundt om i de tusen hjem tenker tilbake på året som vi hadde sammen? - hvor gikk veien videre for kvar og en??
Var det et gildt år? eller var det traumatisk? et år man helst vil glemme?
Unge var vi, og de fleste av oss var reist hjemmenfra for første gang, mærsom en "førstereisgutt"...
- for første gang på egne bein uten mor og far, søster og bror for de som hadde det...

Vi kom til et internat og det var nye inntrykk og leveregler! Vi skulle realisere oss selv og bli voksen eller ha et hvileår, lære fag men samtidig ha frihet - et år med utvikling på godt og kanskje ondt for noen.. Hvem veit hvordan vi egentlig hadde det?
Og hva sitter igjen i minnet i dag? 30 år etter ??
Hva husker man om de menneskene man bodde på rom med? delte korridor / fløy med??
Er det bildet av den personen man ble kjent med den gang da? eller har man forventninger om å møte noen man vet hvem er på en måte, men som man skal bli kjent med på nytt??
Spennende! Får man nye sjanser?

Jeg har ikke vært flink til å holde kontakten, det skal jeg ærlig innrømme. Man utdanner seg, får jobb, får familie, eller gjør andre valg.....
Men nå skal vi møtes igjen etter 30 år, det blir en spennende dag ;)